Her er prekenen til kapellan Jens Bjelland Grønvold fra gudstjenesten 2. søndag i fastetiden, 24. februar, på Hans Egedes hus i Kabelvåg.
Preketekst (Luk 13:22-30):
På reisen til Jerusalem dro Jesus fra by til by og fra landsby til landsby og underviste. Da var det en som spurte: «Herre, er det få som blir frelst?» Han sa til dem: «Kjemp for å komme inn gjennom den trange døren! For jeg sier dere: Mange skal forsøke å komme inn, men ikke klare det. Når husherren først har reist seg og lukket døren og dere blir stående utenfor og banker på og sier: ‘Herre, lukk opp for oss’, da skal han svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra.’ Da vil dere si: ‘Vi har jo spist og drukket sammen med deg, og du har undervist på gatene våre.’ Men han skal svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra. Bort fra meg, alle dere som gjør urett!’ Der skal dere gråte og skjære tenner når dere ser Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike mens dere selv blir kastet utenfor. Fra øst og vest og fra nord og sør skal mennesker komme og sitte til bords i Guds rike. Da skal noen som er de siste, bli de første, og noen som er de første, bli de siste.»
Mysteriet Guds rike
La meg først av alt si, at jeg er glad for å kunne få preke over en tekst som denne. For få tekster i vår kirke er blitt så mye misbrukt og så mye misforstått som Jesu ord om himmelriket i Lukasevangeliet. I denne prekenen vil jeg derfor si noe om hva bakgrunnen for denne teksten er, og litt om hva den kan si til oss i dag.
Lukasevangeliet ble skrevet etter Markus- og cirka samtidig med Matteusevangeliet, og skiller seg fra sine to ”kollegaer” på en veldig viktig måte: Lukas skrev for et annet publikum. For Markus og Matteus var jøder som var blitt kristne, og skrev sine bøker for et jødekristent publikum. De tilhørte samme folkeslag som Jesus selv. Lukas derimot, var ikke jøde, og ikke fra Palestina. Lukas var en som hadde blitt kristen i møte med apostelen Paulus’ sine misjonsreiser, og var i hans reisefølge. Sannsynligvis kom han fra et sted i dagens Hellas eller Tyrkia. På et mye mer elegant gresk språk enn hva Markus- og Matteus ble skrev, forfattet Lukas et evangelium rettet mot ikke-jøder som var blitt kristne, folk som levde utenfor dagens Israel og Palestina.
Dette er en veldig viktig forskjell. Fordi hos Markus og Matteus er hovedpoenget at Jesus er jødenes Messias, som profetene hadde lovet skulle komme i Det gamle testamente. Mens hos Lukas er hovedpoenget at Jesus ble sendt til det jødiske folk, men i det store og hele tok de ikke imot ham og hans budskap. Derimot gjorde Jesus ikke forskjell på folk, og var en frelser for hele verden. Hos Lukas finner vi derfor en Jesus som er kritisk til det jødiske lederskapet, som ikke gjør forskjell på folk. Et eksempel er historien om den barmhjertige samaritan, som kun finnes i Lukasevangeliet. Der framstilles en samaritaner, altså jødenes mest forhatte folkeslag, som en barmhjertig helt, mens de jødiske prestene kynisk går forbi den skadde mannen i veikanten.
Og nettopp dette er tema for dagens preketekst, hvor Jesus er på vandring mellom landsbyene i Galilea på vei til Jerusalem. Han er altså midt i dagens Israel og Palestina. Da kommer en sannsynligvis jødisk mann til ham og spør hva som skal til for å bli frelst. Jesus benytter da anledningen til å sende en heftig tirade mot sitt eget folk.
”Når dere blir stående utenfor og banker på og sier: ‘Herre, lukk opp for oss’, da skal han svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra.’ Da vil dere si: ‘Vi har jo spist og drukket sammen med deg, og du har undervist på gatene våre.’ Men han skal svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra. Bort fra meg, alle dere som gjør urett!’
Mannen får beskjed om at han må kjempe hardt for frelsen, for mange av de Jesus har vandret rundt på gatene til og spist med kommer ikke inn i Guds rike. Altså mange av jødene har vendt seg bort, mens andre folk, fra hele verden, skal sitte til bords med Herren.
”Fra øst og vest og fra nord og sør skal mennesker komme og sitte til bords i Guds rike. Da skal noen som er de siste, bli de første, og noen som er de første, bli de siste.”
Jeg syns det er en fin tekst, fordi jeg opplever det som veldig sant at frelsen og Guds rike er noe vi kan skimte i hellige øyeblikk av kjærlighet og godhet på denne Jord, men som blir borte for oss når hjertene hardner til og kynismen rår. Jeg har mange ganger møtt kristne jeg har tenkt at var harde, forknytte mennesker, som nok ikke kan komme inn i Guds rike uten å forandre seg radikalt. Andre ganger møtt folk fra andre kulturer med annen tro som jeg har tenkt virkelig har sett Guds rike. Åpne, kjærlige og tillitsfulle mennesker. Det går ikke å reservere seg plass ved Guds bord gjennom å kjenne de rette folkene, være kul eller gjennom dogmatisk rettroenhet. Jesus sier at kun om man tar imot Guds rike like som et lite barn kommer man inn i det. Det er de åpne hjerters rike.
Jeg tenker at denne teksten ikke har noe som helst å gjøre med himmel og helvete og livet etter døden å gjøre. Dessverre har mange kirkens menn misbrukt tekster som denne til å si at om du ikke oppfører deg pent, vil du ikke komme inn i himmelen når du dør. Men Jesus snakker om Guds rike som noe som er midt i blant oss her og nå. Denne teksten handler for meg om hvordan vi lever våre liv hver dag. Og den forteller oss, at vi stadig må kjempe for å leve i Guds kjærlige lys.
For vi er mange i denne verden som søker å spre det gode budskap om å elske sin neste, seg selv og skaperverket, og slik finne veien til Gud. Vi er mange som stadig søker å gjøre kjærlighet til daglig handling. Men likevel ser vi at de kyniske kreftene i denne verden er sterke. Stadig opplever vi at mennesker svikter, plager andre, bruker vold mot hverandre, overser andres nød og misbruker Moder Jord. Stadig er det mange som i møte med kjærlighetens budskap stiller seg utenfor, med harde hjerter. Nekter å ta ansvar. Er selvgode. Lever for tomhet i ting fremfor det å tjene andre.
Jeg tenker at det er mange grunner til at livene våre blir som de blir, og vi skal være sene med å dømme andre for deres valg. Men i stedet for å fokusere på de som har stilt seg utenfor i dagens tekst, går det an å fokusere på den åpne invitasjonen: Kom og sitt til bords i Guds rike! Der hvor alles verdi blir sett, og de siste blir de første. Jesus omgav seg med utstøtte, horer, tollere og barn. Folk som ikke hadde noe makt. Der fantes Guds rike.
I dag kommer evangeliet til oss i form av ord og tilstedeværelse: Teksten minner oss om å ta del i kjærligheten, der alle inviteres inn. Bli en del av bakvendtlandet der vi ser forbi alt det overfladiske jaget vi mennesker tror betyr noe i denne verden. Og dåpsbarnet, Bjørn-Frode, minner oss med sin tilstedeværelse om hva det vil si å være i Guds rike. Han ligger der med hele sitt liv i sine foreldres hender, er helt åpent og ærlig avhengig av omsorgen fra menneskene rundt seg. Våger vi andre å leve slik? Våger vi å innrømme at vi bak fasadene, bak alt vi roser oss ved, er helt hjelpeløse uten kjærlighet fra andre mennesker?
Gjør vi det, tror jeg vi vil se at vi alle er ganske like, og kanskje, kanskje kan vi skimte Guds rike i hverandre.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir, en sann Gud, fra evighet til evighet. Amen.